Når har tannlegen plikt til å hjelpe?
Tannleger er på lik linje med annet helsepersonell omfattet av Helsepersonelloven, pliktig til å yte øyeblikkelig hjelp til pasienter når det antas at helsehjelpen er påtrengende nødvendig.
Plikten gjelder i alle situasjoner, i- og utenfor arbeidstid og arbeidssted, samt fritid. I arbeidstiden kan dette bety at tannlegen må prioritere en akutt pasient foran andre planlagte behandlinger. Er det tvil om helsehjelpen er påtrengende nødvendig, skal tannlegen foreta nødvendige undersøkelser. Reaksjoner ved brudd på plikten kan, etter Helsepersonelloven, medføre advarsel eller tap av autorisasjon.
Enkelte fylkeskommuner har lister med navn og telefonnumre over tannleger ansatt ved deres offentlige tannklinikker tilgjengelig på sine nettsider. I andre tilfeller er tannlegene kun listet opp med navn, og bruker er nødt til å søke opp tannlegens private nummer via telefonkatalogen.
Nedenfor finner du mer informasjon om hjelpeplikten.
Øyeblikkelig hjelp – helsepersonelloven § 7
Helsepersonell skal straks gi den helsehjelp de evner når det må antas at hjelpen er påtrengende nødvendig. Med de begrensninger som følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9, skal nødvendig helsehjelp gis selv om pasienten ikke er i stand til å samtykke, og selv om pasienten motsetter seg helsehjelpen.
Ved tvil om helsehjelpen er påtrengende nødvendig, skal helsepersonell foreta nødvendige undersøkelser.
Plikten gjelder ikke i den grad annet kvalifisert helsepersonell påtar seg ansvaret for å gi helsehjelpen.
Kommentarer
Bestemmelsen pålegger helsepersonell plikt til å yte øyeblikkelig hjelp. Formålet er å sikre at personer i akutt fare skal få behandling så fort som mulig.
Bestemmelsen må ses i sammenheng med pasientens rett til øyeblikkelig hjelp, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 2-1a og 2-1b, og tjenestens plikt til å yte øyeblikkelig hjelp og forsvarlige tjenester også i forbindelse med øyeblikkelig hjelp, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-5 og spesialisthelsetjenesteloven § 2-1a.
Når inntrer hjelpeplikten?
Helsepersonell skal straks gi den helsehjelp de evner når det må antas at hjelpen er påtrengende nødvendig. Med de begrensninger som følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 4 – 9, skal nødvendig helsehjelp gis selv om pasienten ikke er i stand til å samtykke, og selv om pasienten motsetter seg helsehjelpen.
Første ledd første punktum fastslår hvem som har hjelpeplikt, omfanget av hjelpeplikten og vilkåret for at hjelpeplikten skal inntre.
Hjelpeplikten er en personlig plikt for alt helsepersonell og gjelder uansett arbeidssted. En rekke helsepersonell vil som ledd i sine ordinære arbeidsoppgaver eller som følge av instruks eller avtale, være forpliktet til å motta øyeblikkelig hjelp-pasienter. For disse vil § 7 ha mindre selvstendig betydning, da hjelpeplikten uansett følger av ansettelsesforholdet mv. I andre sammenhenger vil plikten imidlertid ha selvstendig betydning, for eksempel for helsepersonell i privat praksis hvor man ikke har avtale om å ta imot øyeblikkelig hjelp-pasienter. Eksempelvis fikk en lege begrenset autorisasjon etter å ha gitt mangelfull hjelp etter at ett spebarn som var omskåret ble alvorlig syk og døde. Legen var alene på legekontoret og ble kritisert for å ha mangelfulle kunnskaper, og for ikke å ha gitt barnet nødvendig livreddende helsehjelp. Vedkommende hadde heller ikke gitt ambulansepersonellet tilstrekkelig informasjon ved ankomst på legekontoret (se sak 14/225 fra Statens helsepersonellnemd). For autorisert helsepersonell gjelder hjelpeplikten også i fritiden.
Hvilken helsehjelp det enkelte helsepersonell plikter å gi, vil imidlertid avhenge av vedkommendes kvalifikasjoner og hva som kan forventes på bakgrunn av disse, jf. formuleringen «den hjelp de evner». For noen grupper vil plikten ha liten eller ingen betydning utover den alminnelige hjelpeplikten i straffeloven § 287 fordi de ikke er bedre kvalifisert enn folk flest til å gi den hjelp som er nødvendig.
Vilkåret for at hjelpeplikten skal inntre er at hjelpen er «påtrengende nødvendig». Vilkåret refererer seg både til pasientens helsetilstand, helsepersonellets mulighet til å gi adekvat hjelp og tidsperspektiv. Vilkåret innebærer et visst skjønn.
Både somatiske og psykiske tilstander kan utløse hjelpeplikten. Formuleringen «påtrengende nødvendig» tilsier at det skal ganske mye til for at plikten skal inntre. I vurderingen må det legges vekt på om det er fare for liv eller fare for alvorlig forverring av en helsetilstand.
Som et alminnelig utgangspunkt vil øyeblikkelig hjelp-plikten gjelde i situasjoner der det oppstår et akutt behov for undersøkelse og behandling, blant annet for å gjenopprette og/eller vedlikeholde vitale funksjoner, for å forhindre eller begrense alvorlig funksjonsnedsettelse som følge av skade og sykdom eller for å gi akutt smertelindring.
Helsehjelp kan også være påtrengende nødvendig av hensyn til andres liv enn pasientens. For eksempel når en pasient er til fare for andre pga. sin psykiske tilstand. I slike tilfeller kan § 7 anvendes som hjemmel for akutt avhjelping av situasjonen. Det er ikke aktuelt å benytte bestemmelsen som hjemmel for tvangsinnleggelser. Da anvendes psykisk helsevernloven.Nødrett kan også være hjemmel for akutte skadeavvergende tiltak.
At hjelpen er «påtrengende nødvendig» innebærer også at den hjelpen som gis, kan ha en effekt på helsetilstanden. Bestemmelsen forplikter altså bare helsepersonellet så langt de har muligheter for å gi adekvat hjelp.
Selv om helsepersonellet ikke kan gi behandling med effekt, vil helsepersonellet fortsatt være forpliktet til faglig forsvarlig og omsorgsfull opptreden etter helsepersonelloven § 4.
Videre innebærer kravet om at hjelpen må være «påtrengende nødvendig» en tidsavgrensning. Når pasienten har fått tilstrekkelig hjelp og faren er over, eller pasienten er døende uten at det kan ytes adekvat hjelp, opphører øyeblikkelig hjelp-plikten. Hjelpeplikten vil derfor gjelde på alle stadier i hendelsesforløpet såfremt det fortsatt foreligger en fare og hjelpen anses påtrengende nødvendig.
Første ledd andre punktum pålegger helsepersonell å gi hjelp også dersom pasienten ikke er i stand til å samtykke eller han/hun motsetter seg helsehjelpen. Helsepersonell kan imidlertid ikke overprøve pasienters rett til å motsette seg helsehjelp med hjemmel i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9. Paragraf 4-9 gir pasienten rett til å nekte å motta blod eller blodprodukter eller å avbryte en sultestreik på grunn av alvorlig overbevisning. Videre gir den en døende rette til å motsette seg livsforlengende behandling som innebærer forlengelse av en pågående dødsprosess. Helsepersonell må i slike tilfeller forsikre seg om at pasienten har fått informasjon og forstår konsekvensene, samt at pasienten er myndig (over 18 år) og har full samtykkekompetanse. Se nærmere om pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9 med kommentarer.
- Gjelder i alle situasjoner, i- og utenfor tannlegens arbeidstid og arbeidssted – gjelder også på fritid
- I arbeidstiden kan dette bety at tannlegen må prioritere en akutt pasient foran planlagte behandlinger
- Kan bety at tannlegen må behandle en pasient som ikke kan betale
- Livreddende innsats
- Avverge alvorlig helseskade
- Avhjelpe betydelig smertetilstand
Undersøkelsesplikt
Ved tvil om helsehjelpen er påtrengende nødvendig, skal helsepersonell foreta nødvendige undersøkelser.
Andre ledd pålegger helsepersonell å foreta nødvendige undersøkelser dersom det er tvil om helsehjelpen er påtrengende nødvendig. Med dette menes undersøkelser som ansees nødvendige for å avdekke om det foreligger en øyeblikkelig hjelp-situasjon, og som helsepersonellet er kvalifisert til og i stand til å utføre under de rådende omstendigheter. Undersøkelsesplikten går lenger enn hjelpeplikten.
Når opphører hjelpeplikten?
Plikten gjelder ikke i den grad annet kvalifisert helsepersonell påtar seg ansvaret for å gi helsehjelpen.
Tredje ledd opphever hjelpeplikten dersom annet kvalifisert personale påtar seg ansvaret for å gi helsehjelpen. Forutsetningen er at den som overtar oppgaven har kvalifikasjoner for å gi helsehjelpen. Et helsepersonell kan med andre ord ikke fritas for hjelpeplikten ved å overlate pasienten til helsepersonell som ikke har faglige kvalifikasjoner til å gi den samme hjelpen som han/hun selv evner. Det kan derimot ikke stilles absolutt krav om at den som påtar seg ansvaret har like gode kvalifikasjoner som den som overlater ansvaret. Ved prioritering mellom flere pasienter og bruk av kompetanse kan pasienten overlates til helsepersonell med dårligere kompetanse enn en selv, for eksempel til å bli holdt i live eller for å begrense smerte i påvente av hjelp.
Det ligger i øyeblikkelig hjelp-plikten at hjelpen skal ytes så snart som mulig. Dette tilsier at hjelpeplikten ikke opphører ved at pasienten besluttes overført til annet tjenestenivå, såfremt hjelpen kan ytes av helsepersonellet der pasienten oppholder seg.
- Når pasienten har fått tilstrekkelig hjelp og faren er over.
- I lovbestemmelsen er det uttrykkelig sagt at plikten opphører i den «grad annet kvalifisert helsepersonell påtar seg ansvaret for å gi helsehjelpen».
